Sammenslåingen av Oppland og Hedmark fylker til nye Innlandet fylke påvirker Midt- og Nord-Gudbrandsdalen negativt på to måter.

For det første medførte sammenslåingen en forskyvning av plasseringen av arbeidsplassene i fylkeskommunen. Arbeidsplasser som før var lokalisert på Lillehammer er nå lokalisert på Hamar. Dette påvirker oss direkte og negativt idet arbeidsplasser på Lillehammer er innenfor pendleravstand for midtdalen, mens arbeidsplasser på Hamar ikke er det. Dette svekker det samlede arbeidsmarkedstilbudet i regionen. I tillegg er det i hovedsak tale om en form for kompetansearbeidsplasser som vår region allerede er særlig fattig på, og som er særlig viktig for sysselsettingen av kvinner med teoretisk utdannelse. I dag er ¾ av arbeidsplassene i fylkeskommunen allerede i Hamarregionen. Det er ingen grunn til å tro at denne andelen blir mindre etter hvert som ansatte med arbeidssted i Lillehammerregionen avslutter sine stillinger, og nye ansatte skal rekrutteres.

Fylkeskommunen er en enhet med betydelig samfunnsmakt. Avgjørelser innenfor fylkeskommunen er bestemmende for de tilbud vi i vår region får på samferdsel, tannlege og videregående utdanning. Den nevnte flyttingen av arbeidsplasser gjør at flere av beslutningstagerne på disse områdene ikke er bosatt i Midt- og Nord-Gudbrandsdalen. Plasseringen av arbeidsplasser på Hamar betyr også at flere av disse beslutningstagerne ikke vil være bosatt i Hamarregionen, men lenger sør og utenfor Innlandet, slik vi allerede ser er tilfelle for eksempel i rettsvesenet. Med dette flyttes makt ut av vår region og over til Hamar og lenger sør.

De to viktigste argumentene mot oppløsning er kostnad og frykten for et «lite og svakt» Oppland.

På kostnadssiden er det presentert et tall på rundt 100 millioner. Dette tallet har vi til gode å se presentert som en konkret utregning av fylkeskommunen selv eller andre med innsikt og kompetanse som tilsier et treffende estimat. Oppland vil utvilsomt være mindre enn Innlandet, men Oppland har også løst sine oppgaver tilfredsstillende for innbyggerne lenge før Innlandet ble lansert. Det er i alle tilfelle vanskelig å forstå hvordan Oppland skulle være under en «kritisk masse» for å fungere som fylkeskommune, eller hvor grensen for en slik masse skulle ligge.

En oppløsning er selvsagt ikke kostnadsfri, hverken i kroner eller arbeidstimer. Sammenslåingen av fylkene fremstår for oss som et svært kostbart feilgrep, påført oss uten vårt samtykke fra forrige regjering som del av en storstilt aktiv sentralisering av Norge. Det kan ikke være slik at det å rette opp kostbare feil er utelukket fordi også gjenopprettingen medfører sine egne kostnader.