Gå til sidens hovedinnhold

Noen av Innlandets eventyrlige muligheter

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I forbindelse med kommunepropen deltok vi på høring i Stortinget og ga et innblikk i Innlandets eventyrlige muligheter, og noen utfordringer som de kan hjelpe oss med.

Folketallet i Innlandet de siste fem årene har vært synkende i 33 av 46 kommuner. Bare seks kommuner har vekst i innbyggere mellom 20 og 67 år, og kun tre kommuner har vekst i antall barn og unge. I Kongsvingerregionen og Nord-Gudbrandsdalen forventes det en nedgang i 16-18-åringer på opp mot 30 prosent. I distriktene bor mange utenfor tettsteder, noe som gir kostbare tjenester og dyrere infrastruktur pr. innbygger.

Spørsmålet mitt til kommunalkomiteen var om det er politisk vilje til å likevel legge til rette for like muligheter på bygda som i byen?

Vi mener Innlandet fylke har eventyrlige muligheter framover. Tradisjonsrike næringer som landbruk og reiseliv står sterkt hos oss. Vi har store ressurser innen bioøkonomi. I tillegg har vi et industrielt miljø i toppklasse på Raufoss, og også omfattende industri blant annet i Kongsvingerregionen. Vi har betydelige kompetansemiljøer innen cybersikkerhet, spill og VR/AR. Vi har Fagskolen og NTNU lokalisert på Gjøvik, samt Høgskolen i Innlandet lokalisert flere steder i fylket.

Dette er sterke miljøer som bør kunne bidra betydelig til Norges vekst og utvikling i årene som kommer, gitt at rammebetingelsene er tilfredsstillende og vi lykkes med samarbeidet mellom næringslivet og det offentlige på alle nivå.

Vi registrerer samtidig at det er stadig større flaskehalsproblemer i Oslo-området, som fører til sterkt press i boligmarkedet. Det gir hard kamp om boligene, og bidrar til store forskjeller over tid. Her kan Innlandet være en del av løsningen. Men det krever en mer aktiv politikk for å sikre at aktiviteten og tilbudene kan spre seg ut over et større område. Det bør tas en skikkelig gjennomgang av skattesystemets virkninger på boligpolitikken, og gjøre det mer attraktivt å eie et hus på Fagernes og mindre attraktivt å leie ut en leilighet på Frogner.

Et stort fylke krever god infrastruktur. Det vises politisk vilje til å satse på utbygging av riksvegene, og dette bidrar isolert sett til regionforstørring og større arbeidsmarkeder. Problemet er at finansiering med bompenger bidrar til at det for mange blir så kostbart å bruke vegene, at mye av effektene av regionforstørring blir eliminert. Det bør utredes alternativer til dagens finansieringsmodell, som innebærer at en på vegstrekninger med ledig kapasitet ikke ødelegger regionforstørringa som utbyggingene gir.

Det er tøffere kår for fylkesvegene. Et forsiktig anslag tyder på at etterslepet bare i Innlandet er på 4,4 mrd. kr. Av de om lag 7000 km med fylkesveg har 1100 km grus, og 2700 km har asfalt som er mer en 20 år gammel. Og det er alarmerende at av 17 som omkom i trafikken i Innlandet i 2020 skjedde 12 av dødsfallene på fylkesvegene. Dette kan ikke vi som samfunn akseptere, og fylkene er avhengig av statlig drahjelp for å gi fylkesvegene et nødvendig løft.

Når det gjøres endringer i inntektssystemet, bidrar det for ofte til å gjøre situasjonen verre for Innlandet. Noen av endringene bør skrotes, slik at fordelinga av midler til fylkene igjen hensyntar lengden på fylkesvegnettet og ansvaret vi har for å sikre trygg framkommelighet. Innlandet har dobbelt så mye fylkesveg pr. innbygger som gjennomsnittet i Norge, men de må driftes og vedlikeholdes året rundt uavhengig av hvor mange postkasser det står langs vegen.

Vi etterspør en nasjonal politikk som er vesentlig mer aktiv for å realisere våre eventyrlige muligheter. Det må satses på desentraliserte tilbud innen høyere utdanning og fagskole. Det trengs regionale utviklingsmidler og tilstrekkelige distriktspolitiske rammer i Innovasjon Norge. Vi ønsker en aktiv Husbank. Og distriktskommuner i sentralitetsklasse 5 og 6 bør komme inn under samme distriktspolitiske tiltakssone, uavhengig av hvor i landet de ligger.

Jeg deltok på stortingshøringa for å gi våre nasjonale folkevalgte et knalltilbud de ikke kan takke nei til. Innlandet kan bidra til å løse flaskehalsproblemer i hovedstadsområdet. Vi har rimeligere boliger, ledig kapasitet i skolene, et rikt kulturliv, mye plass, store naturressurser og næringsmiljøer i internasjonal toppklasse.

Så jeg gjentar spørsmålet: Er det politisk vilje nasjonalt til å sørge for like muligheter på bygda som i byen?