Kjære storsamfunnet - ikke slå .... Elsk distriktene!

Levende bygder - en del av norsk kultur

Levende bygder - en del av norsk kultur Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Vi kommer til å fortsette å slå distriktene. Hilsen storsamfunnet» er overskriften på Andreas Slettholms kommentar i Aftenposten 22.januar. Samme dag skriver Aftenposten om amerikaneren John F.L. Ross som i ny bok beskriver ni ting han mener er helt unikt og fantastisk med Norge. Jeg er selv født og oppvokst i Danmark og har perspektiver på både Slettholm og Ross sine ytringer.

Slettholms kommentar der han gjør seg til talsperson for «storsamfunnet» - hva nå det enn måtte være - er usjarmerende fri for helhetsperspektiv på det norske samfunnet, anerkjennelse av de politiske mekanismer som har virket i snart hundre år og som gjør Norge til et helt unikt land å bo i – uansett om du bor i by eller distrikt. Ett kan jeg dog være enig med Slettholm i: Det kan bli litt mye klaging. Slik jeg ser det er det imidlertid ikke «distriktskommuner som skremmer folk vekk fra bygda med all klagingen sin» - men heller sentrale politikere som snakker ned distriktene med begrepsbruk og stempling av enhver foreslått endring fremfor å snakke sak samtidig som man fremsnakker distriktene.

«Sentralisering» skrikes det over en lav sko fra sentrale politikere som mener å ha monopol på distriktspolitikken. Men sentralisering er ikke politisk bestemt – det er til gjengjeld en megatrend vi ser over hele verden og som det trengs en aktiv politikk for å motvirke. Sentralisering handler blant annet om å skape bostedsattraktivitet; det gjør man ikke ved å snakke ned distriktene!

Ross ser med et skråblikk på Norge og nordmenn. I fleng nevner han: Interesse for å fikse ting og pusse opp. Lojalitet. Familien og hyttekulturen. Refleksen i krisesituasjoner der man straks stiller opp for hverandre. Spontan hjelpsomhet og høflighet. Ansvarlighet og dugnad – også i forhold til andre land. Naturelskere. Mer følsomme enn naboene våre. Norsk nasjonalisme som en uskyldig stolthetsfølelse over nasjonen. Bare én negativ ting lar Ross seg presse til å si: Nordmenn er ikke gode på kommunikasjon og litt vanskelige å komme inn på!

Som innvandrer fra en mellomstor dansk by og etter 30 år som bosatt i distriktet - både Sørfjorden i Hardanger og Bjorli i Lesja – kan jeg i stor grad si meg enig med Ross. Den norske folkesjelen er raus og inkluderende men man er litt redd for å stikke seg frem, å fremheve egne kvaliteter og svært nervøs for «hva andre mener om meg». Nordmenn er jevnt over veldig bevisste om verdier og verdivalg – og baserer ofte disse på kunnskap – man er ikke likegyldig til hva som foregår verken nært eller fjernt. Man sier ikke «det går sgu nok af sig selv, det der», slik jeg opplever mye av i Danmark.

«Jeg vil ikke høres ut som en heiagjeng. Men å skrive en slik bok er et tegn på respekt for Norge», sier Ross. Dersom Slettholms ytring er dekkende for «storsamfunnets mening» kan det synes som selvrespekten i dette landet henger i en tynn tråd. Og mangelen på evne til å verdsette seg selv og de helt unike kvaliteter dette landet har – det som også kalles mindreverdskompleks – er dessverre også et trekk jeg ser i Norge. Vi sammenlikner – lett sarkastisk nedsnakkende om - oss selv med andre land på en måte jeg ikke opplever i f.eks. Danmark; amerikansk, dansk, svensk, sveitsisk eller annen kultur fremheves til stadighet som bedre enn norsk.

Det er beskrivende at fascinasjonen for Norge som Ross uttrykker har pågått siden han som 8-åring så bilder av isbre, fjord og jenter i bunad i et leksikon. Kvaliteter som finnes i distrikts-Norge er i særdeleshet det som forbindes med ekte norsk kultur – det særegne. Urbane kvaliteter er i større grad like på tvers av landegrenser, og kanskje akkurat det som gjør at ungdommen tiltrekkes av byene. God distriktspolitikk handler om å kombinere megatrendene og de særegne distriktskvaliteter slik at ungdommen vil bosette seg i distriktene. For det bør ikke herske tvil om at dersom Norge skal få til den grønne omstillingen det er stort sett politisk enighet om, da må de store naturressursene som ligger i distrikts-Norge foredles og gi grunnlag for fortsatt god velferd i hele landet. Folk må faktisk ville bo i distriktene for å ta ut potensialet i naturressursgrunnlaget.

Dronning Sonja sa det forleden i et TV-intervju om sine mange turer i norsk natur: «Heldigvis har vi i Norge hatt en god distriktspolitikk som gjør at det bor folk over hele landet» - når dronningen vår sier det, handler det mer om en grunnholdning, en del av norsk kultur, enn om politikk at vi nordmenn har skjønt egenverdien av å ha levende distrikter. La oss holde fast ved det!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags