Den siste heimen - Vågåheimen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Leserbrev Åkleet og to malerier er hengt opp. Det ene maleriet hadde hun valgt ut, det andre ektemannen, sier hun stolt. Hun har vært enslig lenge. For tre dager siden fikk hun endelig et større rom ettersom det ble bestemt at hun ville bli værende på langtidsopphold. Det ble bestemt. Når livet slutter, starter det med å slutte å by på valg. Omsorgsboligen må sies opp. Det er ikke enkelt. Det er ikke enkelt å beslutte at dette rommet vil bli det siste rommet. Sengen, der ei annen kvinne døde for noen dager siden, vil også bli hennes siste seng. Vinduet hun ser ut mot vil bli den siste utsikten i hennes liv. Alt vi henger opp nå og bærer inn, to koselige hyttestoler, et lite bord, er den siste møbleringen. Hun vil aldri mer bruke stolene selv. Det er besøket, som kommer fra livet og går tilbake til livet som sitter i stolene og ved bordet.

Det blir lenger mellom hver gang hun spør om klærne i huset, lenger mellom hver gang hun snakker om hvor dukene er. Det er viktigere at nettene ikke blir for lange, at smertene er dempet og at hun får nok oksygen for metningen i blodet. Det aller viktigste er at det er noen der. At det er noen der for å hjelpe. At det er noen der som tar tak i tilfelle smertene og angsten å kveles tar overhånd.

Derfor er nettene verst. Om nettene er det bare en på vakt. Hun likte å være selvstendig, likte ikke å være til bry, er sensibel, hører godt. Det trengs ikke mye for at hun tror hun er en belastning. En på vakt per avdeling føles lite for henne, de er for travle, sier hun. Alarmen som hun har rundt håndleddet fungerte ikke, det tok ei uke til det endelig var fikset, da ble hun trillet til vaktrommet og måtte sove der noen netter. Nettene er verst.

Ingen vet hvordan døden kommer. Å sove inn i godstolen. Å dø i et ulykke i morgen. Å bli syk, alvorlig syk. Å bli dement. Å få slag og dø på sykehus etter noen dager. Å ligge på Vågåheimen i mange uker, kanskje måneder. Med smerter. Å dø etter gode år på en heim eller bofellesskap. Vi ønsker ikke å vite at vi sitter i den siste stolen, at vi ligger i den siste sengen. Noen av oss kommer ikke å måtte møte døden bevisst. Vi vet ikke hvem.

Vågåheimen er visst ikke så bra, rent byggeteknisk sett. Det skal rives og bygges nytt, i hvert fall deler av det. Det kommer til å bli dyrt. Jeg er glad den politiske ledelsen i Vågå valgte å sette en fot i bakken og stoppe opp prosessen. For jeg er ikke sikkert at det er det viktigste med de siste rommene at de er nybygd.

Som pårørende møter jeg en atmosfære på Vågåheimen i dag som er preget av varme, smil, hjelpsomhet og åpenhet. Inngangen fører rett inn i stuen og kjøkkenet, akkurat som i et hjem av en storfamilie. Her er det lite som minner om sykehus eller klinikk. Om jeg spør etter en saks, et glass med saft eller om jeg ber kjøkkenet å oppbevare de hjemmeplukkede moltene – jeg har aldri møtt annet enn glede ved å kunne være til hjelp. Jeg har bare sett interesse, omsorg og varme når de ansatte kommer inn til beboerne, om det er for å stelle, for å gi medisinen eller maten eller for å tilby oss besøkende en kaffe – som de i tillegg ville servert om jeg ikke hadde vært rask og ordnet det selv, jeg som er den siste som trenger hjelp her – i dag.

Jeg ser at noe er gammelt og litt slitt, men som eier av et bygg fra hhv. 1898 og 1970 som blir vurdert og anmeldt på nettet i åtte av årets måneder av opptil femti norske og internasjonale gjester samt en mengde forskjellige offentlige tilsyn våger jeg å påstå at det går an å modernisere, pusse opp og legge tilrette for mer effektiv drift og gode betingelser for medarbeiderne også i eldre bygg. Selvsagt må man utvikle og investere i bygget, det må man uansett. Men det er ikke bygget som skaper gode opplevelser, det er innholdet. Det er møtene og kontaktene mellom menneskene.

Hvem garanterer at nye rom er fylt med hjertevarme, omsorg, sjel og smil? Jeg håper at politikerne som ble valgt inn i kommunestyret i høst tenker godt over hva deres siste rom skal bestå av. Jeg håper at Vågå Kommune har råd til flinke ansatte og et godt, moderne og oppdatert omsorgskonsept som tiltrekker seg minst like gode og motiverte ansatte som jeg har opplevd der nå også i framtiden. Vi må faktisk kunne se fram til våre siste rom. Visste du at Vågåheimen er på Instagram?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags