Levende grendesamfunn og bruk av konsesjonsregleverket

Av
DEL

LeserbrevVi ser at Geir Stadeløkken i Norddalen 03.09.18 setter spørsmålstegn ved at det nylig ble gitt konsesjon for eier av et større gardsbruk i Nordherad til å overta et mindre gardsbruk i samme grend.

Stadeløkken antyder at det var feil å gi konsesjon, og at det var bedre om dette bruket hadde havnet på hendene til en yngre bruker som ser framtidsmuligheter i et lite lokalsamfunn. Samtidig etterspør Stadeløkken en mer generell debatt rundt konsesjonstildeling i slike situasjoner.

Fra Vågå Senterparti sin side synes vi det er noe underlig, og grensende til det uryddige, at et slikt innlegg publiseres fra Vågå Arbeiderparti.

Konsesjonsspørsmålet det her er tale om ble behandlet i HTLN fredag 31.08.2018. I HTLN møtte SP med to representanter, BL med to representanter, og AP med en representant. AP sin representant stemte FOR å gi konsesjon. Dersom Vågå AP i ettertid skal gi mene det var galt å tildele konsesjon bør det være et minstekrav at man faktisk har fremvist dette standpunkt i det fora der avgjørelsen ble tatt. Når det ikke er gjort skapes et inntrykk av at Vågå AP vil ri to hester: på den ene side gi konsesjon, men samtidig Stadeløkken etterlyser debatt rundt lignende konsesjonsspørsmål. Det er vi helt enige i at vi trenger, både på generell basis og i behandlingen av det enkelte konsesjonsspørsmål. Det blir imidlertid noe kunstig at etterlysningen av debatt kommer fra Vågå AP. Under saksbehandlingen i HTLN ga ikke AP sin representant uttrykk for noen som helst refleksjon eller tvil rundt konsesjonsspørsmålet. Dette i motsetning til representanter fra BL og representanter fra SP. Disse ga under saksbehandlingen uttrykk for tvil om konsesjonstildelingen, og anførte begge argumenter mot konsesjon. En representant fra BL gikk også så langt som til å gi uttrykk for at han stemte for konsesjon «under sterk tvil».

Hva gjelder den generelle debatt ga SP sine representanter uttrykk for vårt generelle utgangspunkt i slike saker, som vi her tillater oss å gjengi.

Konsesjonsspørsmålet der eier av et større, aktivt drevet bruk, ønsker å overta et mindre, kanskje ikke aktivt drevet bruk, vil alltid være en avveining mellom ønsket om å styrke eksisterende driftsenheter og ønsket om å stimulere til bosetting, og drift på mindre bruk.

I våre øyne taler følgende forhold mot konsesjon her:

Det er generelt bedre for utviklingen av et lokalmiljø at gårdstun bosettes av eiere enn leiere. Eier vil ha et lengre tidsperspektiv på sin beboelse, være mer villig til å investere i eiendommen og lokalsamfunnet, og kan påregnes å bli boende lengre enn en leietaker.

Der eieren av et mindre bruk også ønsker å drive selv kan man påregne at brukets ressurser vil bli bedre og mer intensivt utnyttet, og for næringslivet i alminnelighet gir det antagelig større ringvirkninger at man får ett nytt lite bruk i drift enn at et eksisterende større bruk utvides noe.

Men det finnes også argumenter FOR konsesjon. Vi må innse at bruk med en arealstørrelse som det her er tale om, ikke lenger er fulltids bruk. Bruk på denne størrelsen risikerer både å ende opp som rene hobbybruk der driftsgrunnlaget utnyttes dårlig, eller som leiejord for en større bruker. Leiejord, særlig dårlig arrondert sådan, blir gjerne dårlig utnyttet, og leier vil sjelden investere betydelige summer i drenering og lignende av leid jord. Vi må også innse at et profesjonelt, fulltids gardsbruk i Ottadalen i dag, et som det er mulig å leve av for minst en person, er en stor bedrift som krever store driftsarealer og store økonomiske investeringer. Vi kan ikke forvente at enkeltpersoner skal ta den økonomiske risikoen som ligger i å bygge fjøs og drive landbruk uten å ha den trygghet for sin investering og fremtidige drift som ligger i å eie sin egen jordvei og sine egne melkekvoter. Det skal også påpekes at det ikke på noen måte er negativt at en del gardstun og småbruk er tilgjengelige som boliger på leiemarkedet. Dette kan bidra til økt førstegangsbosetting og på sikt større fast bosetting.

Et spesielt forhold i saken Stadeløkken refererer til er at eiendommen her var fullt ut beboelig, og at det nylig hadde vært eiere som hadde forsøkt å drive landbruk på den. Samtidig var det også flere konkrete interessenter som ønsket å bo på eiendommen og drive den. En slik situasjon medfører selvsagt at hensynet til bosetting og flest mulige aktive bruk blir mer synlig, og gjør seg sterkere gjeldende. Vi skal imidlertid ikke glemme at forholdet svært ofte er det motsatte: eier har ikke bebodd eiendommen på årevis, og i den grad jordveien er i bruk er det gjerne som leiejord, kanskje til og med leid av den heltids gardbruker som nå ønsker konsesjon for å kunne overta det mindre bruket.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags