Er det mulig, Vågå?

Av
DEL

MeningerJeg har vært i Vågå. Vanligvis ei koselig bygd. Ikke denne gang. Og når sant skal sies, så var det ikke det forrige gang heller. For som sist med start i 2013, har Vågå kommune satt seg fore at 3 leieboere med utviklingshemning skal flytte fra Moavegen til Finntunet. Haken ved det, sett med kommunale øyne, er at de tre leietagerne verken ønsker eller vil flytte.

Forrige gang, i 2013-14, bøyde kommunen av etter mange møter. Leietagerne fikk beholde hjemmene sine. Hjem som hadde vært deres siden 1992. Hjem som var etablert i tråd med Ansvarsreformen (feilaktig kalt HVPU-reformen). Ikke midlertidige mellomlandingsplasser, men varige hjem hvor de som folk flest skulle leve opp til målsettingen om å bo hjemme lengst mulig.

Flyttekravet har blitt reist på nytt. Denne gangen rustet kommunen seg til strid og hyrte inn høyt gasjert advokat til å lede an i kampen mot de gjenstridige leietagerne. 14. og 15. mai møttes vi i rettssalen. Vågå kommune sliter økonomisk. Millioner i årlig underskudd skal rettes opp. Ansatte blir sagt opp og engasjement avsluttet. Tøffe og smertefulle tak. Men å ta fra folk hjemmene deres er noe enda mer inngripende. Å ta fra leietagerne deres hjem for å saldere kommunebudsjettet er ikke bare urimelig – det er rett og slett uverdig. For det er saldering av kommunens budsjett dette handler om, uansett hvordan «tilbudet» pakkes inn – ikke å ville gi et bedre tilbud. For meg som interessepolitiker ble det å være på jussens hjemmebane en forunderlig opplevelse. Virkemidlene og argumentene som ble brukt var rett og slett slemme. Representanter for kommunen presenterte en «virkelighet» som ikke var gjenkjennbar for verken for verger eller tjenesteytere. Hensikten gjorde heftige forsøk på å hellige midlene. Ansatte ble mistenkeliggjort for å mele sine egne kaker. Antydninger om illojalitet til arbeidsgiver svevet som truende skyer over ansatte som hadde hevet sin røst til forsvar for de tre leietagerne.

For oss i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er dette kanskje den aller viktigste kampen vi står overfor akkurat nå. Det dreier seg kort og godt om hvorvidt utviklingshemmede som leier kommunal bolig skal ha et oppsigelsesvern eller ikke. De tre blir riktignok ikke kastet på gata. De er foreslått flyttet (utviklingshemmede flytter ikke, de blir flyttet) til Finntunet fra Moavegen. Moavegen et hus hvor de tre har sitt hjem i hver sin leilighet. Kommer du på besøk er det som å komme til et hvert annet hjem. Du ringer på. Hvis ingen kommer og åpner, så gjør du som folk flest på bygda – du går inn og sier, «er det noen her»? Og det er det når ytterdøra ikke er låst. Og du er velkommen og føler at du er i noens hjem. Finntunet ganske annerledes. 12 personer under samme tak med felles personale, felles stue og stort, felles uterom. Separate leiligheter langs korridor bidrar til å bekrefte inntrykket av en institusjon. Finntunet kan aldri bli disses HJEM.

Oppsigelsesvern er stridens kjerne. Kommunen hevder at når de stiller erstatningsbolig (!) til disposisjon, så kan de flytte disse 3. I konsekvens kan det innebære at de kan risikere å bli flyttet hver gang det vurderes hensiktsmessig i forhold til stadig skiftende sammensetning av leietagere med behov for kommunale tjenester. For disse tre innebærer det å flytte/bli flyttet en svært stor utfordring. Det er tre personer med ulik historie. To har opplevd å bli flyttet før. Som denne gang, mot sin vilje. Omstillingen hver gang krevende, veldig krevende. Lang tid med sterke reaksjoner. Krevende både for den som fikk tjenester og de som ga. 7 år tok omstillingen forrige gang for den ene. Den gangen en ung mann med livet foran seg, nå godt voksen. Behøver ikke være rakettforsker for å forstå at flytting vil kunne bli en betydelig utfordring. En utfordring som svært sannsynlig vil måtte bli møtt med bruk av ulike former for tvang og makt – medisinering inklusive.

I dag har dommen falt. Under tvil har retten kommet fram til at flytting ikke er urimelig. Finurlig! Jeg trodde at «tvil skal komme tiltalte til gode». Men ikke slik denne gangen. Jeg skal ikke forskuttere noe. Men så langt har vergene, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og Leieboerforeningen vært klare på at taper vi i Tingretten, så er Lagmannsretten neste stopp. Om nødvendig videre til Høyesterett. Dette uverdige overgrepet er kort og godt ikke den norske rettssaken verdig. Denne dommen er etter min mening klart i strid med lovgivers intensjon. Skulle vi mot all fornuft tape i de høyere rettsinstanser må det lovendring til. Det kan jeg garantere at Norsk Forbund for Utviklingshemmede vil bidra til å kjempe for.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags