Gjermund Øihusom i Vågå Ap går langt bakover i tid, når han i innlegg om vannkraft nevner et kveldsmøte i Stortinget i 1946, der det ble vedtatt at det da påbegynte aluminiumsverket i Årdal skulle fullføres, og forsynes med kraft fra det da fullførte Tyin kraftverk. Det aluminiumsprosjektet ble startet opp av tyske okkupanter, etter at påbegynt aluminiumsverk ved Porsgrunn ble bombet.

Aluminiumsverket i Årdal ble lønnsom statsbedrift, så sent i 50-åra ble det stor utvidelse av det, og behov for mye mer kraft: Det ble sprengt tunnel for overføring av vann fra høytliggende deler av Utlavassdraget, til Koldedalsvatnet som har avløp til Tyin. Og så ble det stor utbygging av Fortunelva og sideelva Grandfasta i Luster, så det ble store naturinngrep i Vest-Jotunheimen, som ikke ville vært mulige i moderne tid med prioritering av naturvern!

Etter krigen økte også behovet for kraft til «vanlig forbruk» mye, så det ble satt i gang stor utbygging av Nedre Vinstra, for leveranse av mye kraft til Oslo øst, der det etter hvert ble drabant-byer med mye elektrisk oppvarming. Med mer tid til planlegging ville vel det kraftverket blitt enda noe større, med Øvre Vinstra som byggetrinn 2, og overføring av mye vann fra Sjodalen til samme kraftstasjon som for Øvre Vinstra, som byggetrinn 3. Da ville det vel også blitt magasin i Gjende, med ca. 30 meter senkning av vannstanden der om våren, men neppe oppdemming.

Undertegnede husker fra 50-åra, at ordføreren i Heidal brukte mye tid til å overtale de som hadde eiendom langs Sjoa, til å «håndgi» fallrettene der til fylkeskommunalt kraftselskap som da skulle etableres. Det selskapet maktet ikke å «dra i gang» stort prosjekt, som utbygging av Sjoa, og nøyde seg med å bygge et relativt lite Kalvedalen kraftverk i Valdres.

Dermed ble Sjoavassdraget del av stort planområde i Jotunheimen og Breheimen sent i 60-åra. I 1973 ble det ikke vern av Bøvra i Lom, som da var del av digert prosjekt med hovedkraftstasjon ved Ånstad i Skjåk. Da ble det vern av nesten hele Sjoavassdraget: Dels fordi utbygging av det vassdraget kunne droppes med små konsekvenser for andre da aktuelle utbyggingsprosjekter. Mest fordi Gjende ble vurdert som den mest verneverdige sjøen i hele Jotunheimen-Breheimen, og sentral del av da framtidig nasjonalpark.

Er tida med vannkraftutbygging nå forbi? Regjeringen Solberg satset for mye på vindkraft på land, med alvorlig Fosen-konflikt som konsekvens. Det er også satset på flytende vindturbiner (Hywind Tampen) langt ute på sokkelen, for å skaffe kraft til olje- og gassvirksomhet der. Det blir vel et rådyrt tiltak for å kutte CO2-utslipp! Noen mener at vi har vernet flere vassdrag enn vi har råd til. Stortinget har «åpnet for» nye vurderinger av farlige flomelver som nå er vernet. Finna i Lom og Vågå er ett eksempel på der.

Også Jora i Lesja og Dovre fungerer som flomelv, med at den «bidrar» mye til skadeflommer i Lågen, særlig gjennom Sel kommune: Etter skadeflommen Vesleofsen i 1995 kom det forslag om «flomtunnel» – med relativt stort tverrsnitt – fra Jora til Gautsjøen-Aursjøen, og bruk av vannet fra Jora til kraftproduksjon i Aura kraftverk. Dette prosjektet var vel i dyreste laget bare for kraft-produksjon. Flomfaren ble «glemt», så også Jora kunne vernes i 2005.

Undertegnede mener at utbygging av Jora bør vurderes på nytt, med pumpekraftverk mellom Lågen og langt nytt basseng med høydekote 800 som H.R.V., og et mindre «øvre» pumpekraftverk mellom det bassenget og tunnel mellom Jora oppe i Skamsdalen og Gautsjøen. Da bør også ytterligere oppdemming av Aursjøen vurderes.

Undertegnede håper at det ikke blir nødvendig å erstatte Tessaverkene med stort pumpekraftverk mellom Vågåvatnet og Tesse: Med det blir det også stor tilleggsregulering av Tesse, og i verste fall som planlagt for et halvt århundre siden, da det var aktuelt å overføre mye vann fra Sjoa ved Hindseter til Tesse.

Det var vel «best at det gikk som det gikk», så det ble både noe kraftproduksjon og nasjonal-parker i Jotunheimen og Breheimen, i stedet for enten det ene eller det andre! Til dels store vannkraftverk med til dels høytliggende og store vannmagasiner – som Bygdin – er «arvesølv» som får enda større verdi, når regulerbar vannkraft kan brukes til å «balansere» væravhengig og upålitelig sol- og vindkraft.